Suget etter å plante to ben på fast grunn og reise gjennom ukjent land ble for stort. Jeg ble fraktet i land på denne øya av Capitan Ståle, fra båten Los Mongos. Han har en dhingy med motor! På vei... Ole Mikkelsen ble reisepartner, en sprek sportspedagog fra Tynset. En super, god og spesfreakoppfinnsomkar, med blant annet et 6 mnd langt opphold i Simbabwe som oversportspedagog for 5-6 skoler der på sin skryteliste. Mye gode råd ang. Afrika av den fjellgutten, han hadde aldri satt føtan som han kaller dem i en seilbåt før han bestemte seg får å bli med Los Mongos over Atlanterhavet.

Vi overnattet i Vigo på et Hostel første natten pga. at ingen nattbuss gikk sørover. Fjellgutten fra Tynset overrasket med melon, druer, kiwi og yoghurt neste morgen. Super bra start på en ny dag etter en lang natt med lang tommeltott på autostradaen i dette ville landet, Spania. Vi leide bil og dro sørover. Samme hvor... vi kjørte gjennom Orenze, dreide sørover og over fjellene i Portugal. Et fjellterreng som kan minne om en cowboyfilm eller Zimbabwelandskap, med vanvittig lange vinranker. Så noen flotte solnedganger, smakte på noen druer, og dro videre mot Samora. Fin by Samora, men det er Salamanca alle spanjolene snakker om. De elsker Salamanca. Byen ligger midt i landet, tipper 200 km sydvest for Madrid, Spanias ildkule. Denne omtalte byen er mest kjent for sin crazy studentkultur. På rundt 1600-tallet var det et superrikt kjærestepar, en konge og en dronning som bygde en gave til alle glupisene (lærde) i byen. Universitetet ble et overstort pompøst slott som knuser all arkitektur i hele Norge tilsammen. Studentene i byen fikk etter hvert sitt eget regime. Eget politi, regjering, og en meget stor frihet får man jo av dette ville, lærde studentliv, så i "russetida" fyllte de studentplassen med okser, drepte dem og skrev poesi på universitetsveggene med varmt, deilig, ferskt okseblod.

Vi suste over Spanias golde terreng med vår flotte Fiat Punto, vi ble begge meget glade i bilen (nei, nei... liker ikke biler). Ankom Sevilla, parkerte fartøyet og jogget mot et sted med mat. Vi hadde da kjørt 1000 km på 2 døgn og var meget keene på en bedre middag i denne spreke byen med 700 000 Spanske, sprettne rumper. Var borte fra bilen i ca. 3 timer, og kom tilbake til bilen lette og lystige til sinns. Det hadde tydelig vært noen i vår Fiat Punto Europcarleiebil. Neiånei det ble mye styr. Passene var borte + endel andre mindre viktige tingtang. Ole reiser til Canariøyene for å hente nytt pass der etter å ha reist med meg til Lagos og videre møtt sin båt i Lisboa (los mongos). Møtet med Lagos i Portugal var vennlig og allright, bortsett fra USA's og resten av verdens skjebnesvangre dag.

"Jeg er helt kvalm inne i meg med tanke på hendelsene i New York og Washington. Mest skremt av alt er jeg når George W. Bush snakker om 'justice'. Hva dette ordet innebærer i amerikanske ører er for meg uforståelig, og jeg håper de veier sine videre reaksjoner på gullvekt før sanksjoner taes i bruk. Kjære Gud - vær så snill å hjelp oss stakkars små mennesker ikke å føle hat og å gro hat, og ikke la vold avle vold. Vær så snill å la oss kunne handle rasjonellt og med tanke på senere reaksjoner - hva som er best for alle menneskers fremtid, ikke bare en nasjons stolthet. Jeg er kvalm innerst i sjelen."

flott sitat fra vakker kvinne.

Jeg ble i Lagos 3 dager i min triste tilværelse. Denne metropol innen turisme her på sydvestspissen. Sov på stranda, spiste store sjøretter alene som jeg fikk sent server pga. min stusselige bekledning og slumpne holdnig grunnet savn etter mine ting og mitt mannskap som jeg ikke helt visste hvor befant seg + at min sjelevenn og frøkenbekjent ikke på noen som helst måte kunne være å finne i disse trakter. Jeg ville da dra til Timbuktu å forsvinne med sandstormene som en fattig tigger av en antropnomade. Alt er bedre nå... mye mye bedre, dette eventyr har akkurat startet, ikke heng med hue der ute, Kenneth har kjøp seg nytt fiskeutstyr og er klar for første "big game" malin fisk.

Give love hilsen nuth

Alt er mye bedre med Kenneth tilbake i balja, og nå har Mr. Niels, økokællen, tatt oss med på en skikkelig japse safari innen portugisernes bestrebelser på det idealistiske området.

Cassiopeia ankom Lagos litt forsinket, onsdag 12. sept, vi brukte dagen på å finne Kenneth, som hadde lagt ut godt med spor. Både båter og folk kom og spurte om vi hadde funnet gutten. Nuth, med visa og shorts, fant vi senere på kvelden, han satt på bar.

Dagen etter leide vi bil for noen dager og dro til Sevilla i Spania for å hente passet til ransofferet, det var digg for oss andre å få råkjøre litt og. Stress og flaks, nesten stengt konsulat og nesten bensintomt, typisk.

Fredag dro vi samlet til den lille landsbyen Barão De São João, 20 min. utenfor Lagos der vi møtte Mr. Niels. Vi la oss på hjul og støvet avgårde gjennom det kuperte, golde og rødgrønne landskapet som preger Algarve regionen i tørketiden. Bonden, med kone og sønn, produserer grønnsaker for det økologiske nisjemarkedet lokalt. I regntiden på vinteren foregår hovedproduksjonen, da kan han til og med eksportere. Han viser oss litt rundt, og har mye å fortelle, vi har mye å spørre om. Vi kommer tilbake med en rapport om øko a la Algarve senere, det må jo være litt skikkelig.

Mr. Niels tar oss med til Lagos, hvor han skal levere urter til en stor italiensk restaurant, jeg tok en prat med kokken og kan fortelle at han handlet hos bonden fordi han gikk for smaken, øko var hipp som happ for ham. Vi la oss på hjul igjen og kurset mot supermarkedet, der "Urze", produsentlaget han er organisert i, har en eksklusiv disk. Kona til butikkbossen spiser seg trinn kun på fôret til Mr. Niels. Så forteller han oss at han må innom en byggeplass på veien hjem, det viser seg noe overraskende å være en steinerbarnehage under oppbygning!

Noen må jo spise den økomaten... Vi stikker innom og tar en prat med byggfolka, selv om de ikke bygget videre økologisk eller tradisjonelt var det fett nok. Vi fant ut at de bruker kork mellom de dobble mursteinsveggene for å erstatte isopor/plast.

Det finnes allerede en steinerpedagogisk barnehage i området, og den ville vi gjerne besøke. Der fikk vi bekreftet at de er meget like verden over, en del av attributtene er ikke til å ta feil av. På veien dit dro vi innom en vingård som har godkjent økologisk vindrueproduksjon, men vinen er ikke øko-sertifisert. Uansett; etter å ha spist oss mette på gode druer ble det vinsmaking og vinkjøping. Den franske nesen til Mr. Niels fungerer utmerket, han tok oss med på en safari mellom eiketønner og stålfat og virket kjent der inne mens vinbonden stod inne i en av tankene, lett beruset, og skuffet ut resten av satsen.

Husker jeg ikke feil kjørte vi videre til et sted hvor en Tysker bygger seg hus i jordstampeteknikk (pisé), som tradisjenelt var byggemetoden for mindre hus frem til krigen. Meget interessant og midt i blinken for oss, vi fikk studert interessante detaljer og løsninger. Bare synd at veggene ble pusset med sement! Dette stedet bestod av en husklynge hvor det var mye tyskere og andre europeere, pluss noen avdanka hippies, de lever av litt turisme og er hobbybønder. Her fant vi en nedlagt steinerskole som bukket under for mammons harde hånd.

Bilen tar oss tilbake til Mr. Niels som vi utnytter for å koble pc'n på nett og vi tar farvel. Det ble avtalt at Markus og Sigurd jobber for fyren neste dag.

Mr. Niels, som både har seilt atlanteren og vært biolog i Kenya, satte oss i gang med dagens arbeid. Vi slengte oss på traktoren - en som senere skulle vise seg å være meget interessant - og kjørte nedover en støvete traktorvei. Vi kom ned i en dal hvor det er 10 drivhus-tuneller. Dagens oppgave var å klargjøre et slikt drivhus, alt ugress og gamle plantestøttere skulle bort. Vi gledet oss begge til å slite litt og ikke minst det å ta i den spanske røde jorden. Markus sto for traktor navigasjonen mens jeg sto bak og festet stokkene til traktoren slik at vi kunne dra dem ut av jorda. Dette ble raskt et spennende arbeid når Markus forteller at traktoren kun stopper hver tredje gang han trykker inn clutchen. Når han bremser viser det seg at rattet er løst (man kan ta det med seg når traktoren forlates) og måtte plaseres tilbake der det sto før videre manøvrering var mulig. Når dette var gjort satte vi oss på knærne og begynte og rive ut alt ugresset. Noe av det var helt oppbrent av solen. Jorden er helt tørr, jeg ble meget imponert over at det i det hele tatt vokser noe her. Jeg sa til Markus at jeg aldri ville slått meg ned her som bonde. Det må være så anstrengende og alltid kjempe imot solen. Markus påpeker at når en spanjol ankomer Norge på vinterstid, og ser all den snøen, neppe blir fristet til å drive jordbruk der oppe på breen. Tilbake til den røde jord, farvet av jernoksid. Den består av 40% leire noe som fører til at den blir stein hard i tørketiden. Slik jord er ypperlig til bygging av jordhus. Vi jobbet dagen gjenom, svetten rant ikke fordi vi jobbet hardt men fodi det var meget varmt. Mr. Niels inspiserte vårt arbeid, det var bedre en forventet. Han hadde nok ikke de største foventninger til slike surfegutter som oss (solbrente, hawai-skjorte, sandaler, solbriller og billabong)

Vi takket for et deilig arbeid og Mr. Niels overrakte en kasse med grønnsaker til Cassiopeia-kjøkkenet.

Sigurd

Cassiopeia seiler fra Lagos natten 15. september, mot Kanariøyene. Etter været å dømme vil det ta ca. 5-6 døgn. Vi sees da der.

Daniel hilser fra et komplett crew