Nattaktivitetene har fått en annen klang på Cassiopeia. Nå sitter gutta å fisker med så stor iver som man kun finner hos femåringer som er i ballrommet på IKEA. Det er natt og selv brøleapen har gått til ro. Vår store lyskaster er plassert slik at den lyser ned i vannet på babord side av båten, gutta sitter godt plassert på dekk og kaster snøret langt inn i mørket. ”Det napper!” roper Kenneth og hiver opp en liten rakkar. Vi har drukket ca. en liter kaffe hver, og har store forventninger til denne eutrofe og dunkle natt. Vi vet det lurer store udyr der nede, man må bare være tålmodig. Rundt lyset fra lyskasteren svømmer det fisk som egner seg bra til agn. Ced får raskt opp et par med et nytt og meget effektivt fiskeredskap; en lenke av ovale ståltrådringer på omtrent to tommer blir heist ned i stimen, og vips så er det en dum fisk som prøver å svømme gjennom en ring og setter seg fast. Det er ikke bare oss her i elven. Noen lokale karer som har båt i elven her kommer om natten for å fiske, de ligger noen steinkast unna, vi kan se lyset far lyktene deres.

Vi er fire på Cassiopeia nå, Cedric, Daniel, Kenneth og jeg. Jeg fikk en liten fisk på kroken og var meget fornøyd, da det begynte å regne gikk jeg ned i båten for å skrive litt. Daniel kommenterte at der var tålmodigheten til Markus slutt. Kenneth bekrefter at det er i fingertuppen det ligger, det kan han si som har fisket gjedde og mort i Vannsjø siden han bæsja i buksa. I dag har han iallfall sølvtape på pekefingeren, klok av gammel skade. Det er de store fiskene vi venter på mens natten skrider frem. Klokken er ikke mer enn åtte. I går kom ikke de store fiskene frem før etter midnatt, forteller Daniel og Kenneth som var med noen lokale fiskere natten før. Daniel er fisketekniker og står og fikser snøre med krok og fortom. Det er i alt fem snører ute, med forskjellig storlek på krok og agn. Kasting av snøret krever også trening, Cedric var i begynnelsen mest opptatt av å kaste snøret rundt forstaget, med stort hell. Like etter hadde han et prosjekt med å få en barracuda til å svømme rundt ankerkjettingen, den hadde surret snøret rundt ett par runder.

Av og til blir jungelens lyder forsterket med jamrende apebrøl, og trærnes brus blir erstattet med lyden av daskeregn, øyeblikket etter er regnet over elven og båten. Fire gutter som ikke har lyst å bli våte kommer seg ned i skuta og lukker luka. Vi blir stående på de to kvadratmeterne som er til rådighet og vente. Det vil si at Kenneth og jeg står, Daniel og Cedrik luter nakken og står i en narkomanliknenede holdning under det lave dekket. Ingen har lyst til å sette seg ned, med blod på fingrene og fiskeskjell på shortsen, aller minst Daniel, det er hans seng. Regnet er kortvarig og fiskingen fortsetter. Hittil har vi fått en del slimete barracuda luckallike og en snapper, den var det jeg som dro. Når det plutselig napper reagerer hånden som holder snøret, armen settes i en bevegelse slik at man nesten treffer kameraten i nesa. (Det er fint at Kenneth kan være min støttekontakt når jeg blir litt ivrig.) Vi venter fortsatt på de store fiskene som lurer der nede. Klokken er ikke mer en tolv og månen har ikke engang stått opp.

Slik sitter vi i mørket og forteller skrøner og ler. Etter en stund går jeg og legger meg, det er jeg som skal på vakt først neste morgen, vi har planlagt tidlig start mot Boca del Toro 130 NM vest. Månen stiger opp mellom trekronene omtrent klokken tre, månene er halv, det betyr halv fiskelykke. Jeg ligger under dekk og begynner å snorke, plutselig hører jeg rabalder på dekk. Det er tilslag på ett av snørene og en kar er uta av balanse. Plutselig skjer det vi hele tiden har ventet på, eller rettere sagt, det som skjer nå hadde vi ikke ventet i det hele tatt. Snøret til Kenneth er stramt og han mottar signaler gjennom snøret om byttets gemytt og størrelse. ”Dette er store greier” sier Kenneth og alle er med for å se på morroa. Daniel tar frem harpunen i tilfelle det blir nødvendig å skyte beistet. Kenneth haler inn og angrer ikke på at han tok sølvtape på fingrene. Plutselig hører vi et stort ”splæsh” i mørket like ved båten. Han drar raskt inn de siste meterene av snøret og heiser opp et digert bloddryppende fiskehode. Fordi jeg lyste på fisken og ikke på Kenneth`s ansikt gikk vi nok glipp av årets hittil mest infragrante ansiktsutrykk. Den ulykkelige fisken som hadde bitt på kroken (en jack cravelle på 2-3 kilo) har blitt klippet tvers over rett bak gjellene. I ett eneste stort jafs har vår fisk blitt snittet av i et rent kutt mellom kjevene på et uhyre der nede i mørket. Vi stirrer på hverandre, på den halve bloddryppende gapende fisken og vi stirrer ut i mørket der vi hørte plasket. Hva var dette for ett dyr, som trodde at vart bytte var agn?
Daniel og Kenneth padler bort til en an de andre fiskebåtene for å gi bort det vi ikke greier å spise selv. De spør fiskerne hva det kan ha vert for en fisk og viser dem hodet, som nå har sluttet å gape. De tror det kan være en ”barracuda grande”. Fiskerne har respekt for hva som lever nede i det gromsete elvevannet, de bader aldri i elven og heller ikke vasker de fingrene med fiskeslo i vannet, det kan få fatale følger.
Ok, vi skal ikke bade mer, det er greit. Vi legger ut tidlig om morgen mot Boca del Toro. Men elvefiske vil vi gjøre mer av, vi må bare starte med litt større agn og større kroker...

Markus