Alle smaker forskjellig
Joa, de var snodige, men jeg ble skikkelig glad for å se dem, jeg løp ut på brygga og ønsket dem velkommen. Jeg slikket den ene av dem godt og vel oppover leggene, det så ikke ut som han mistrivdes med slikkingen, så jeg gav han en skikkelig omgang til, men da var det nok, det var nok litt tidlig på morgenen enda. Jeg var så glad den dagen, ja, jeg ble ordentlig glad fordi jeg kunne få gleden av å være sammen med to mennesker jeg aldri hadde sett før. Det er noe spesielt med det, også er det liksom ikke hver dag det skjer at det kommer folk som skal opp til fyret, på en slik herlig frisk dag som det var den dagen, det var fabelaktig. Det med slikking og sånn, det gjør meg ingen ting, jeg bare slikker jeg. Jeg tenker slik, at bare jeg ser glad ut, og har stelt meg ordentlig før jeg løper dem i møte, så er det greit. Jeg tenker slik; alle smaker forskjellig, alle som kommer hit til øya har forskjellig etnisk opprinnelse og kulturhistorisk bakgrunn. Konklusjon; alle smaker forskjellig, og alle er annerledes, det finnes ikke to som smaker det samme, man blir det man spiser, he, det vet jeg godt.

Moralist
Jeg har lært at det er viktig med førsteinntrykk, spesielt er det viktig for meg som øyboer å tre fram som moralist, ja, på grunn av de korte oppholdene til dem som kommer hit. Jeg må vise hvem jeg er fra første stund jeg møter dem, jeg legger ingenting imellom, fyrer løs, ja, med stimulerende uttrykkstanker. Med Nunka så klaffet det, antagelig fordi jeg stråler selvtillit og glede, jeg er jo en gledesspreder, jeg har så mye på lager. Så pleier jeg å si bare på gøy; Lukk det ene øye og se halvt, lukk begge og se alt. Da ser de rart på meg. En liten gutt svarte en gang.
- Hvert sekund er en evighet. Han så rolig ut.

Akrobatisk mimikk
Jeg kom ikke helt overens med den ene av de to gutta med det samme de ankom. De kom inn på Playa Tamarindo, samme sted som jeg møtte Nunka første gang. Med en sliten gul liten dinghy kom de inn, solbleika hår og ganske rocka stil egentlig, jeg lo faktisk godt inne i meg når jeg først fikk øye på dem. Som jeg allerede har fortalt kom jeg løpende, full av glede og fornøyelse over synet av nye mennesker. Når jeg var ferdig med å slikke ”hei, velkommen til Isla Testigos Grande” på han ene, og skulle begynne på han andre, ble ansiktet hans fylt av en udynamisk akrobatisk mimikk jeg sjelden har sett maken til, det kom samtidig stavelser som må være nært beslektet med et kanskje forhistorisk språk, mulig arabisk, og ordene var ikke positive, det var tydelig. Mennesket uttrykte besvær, han ynket seg. Jeg droppet bare å ønske ham velkommen, slik ble det, får vel en sjanse til, opp med hodet tenkte jeg, like blid. Åhh, jeg hater dilemmaer.

Bagatellene må vikes for
Over sletta og opp første kneik. Gutta gikk feil! Lost gringos, tomsehuer. De tok stien opp mot der alle øyboerne gjør sitt fornødne, der de driter. De kom fort tilbake, og da så de på meg med store øyne. Akkurat som om det var min feil! Som om det er mitt ansvar å føre dem inn på riktig sti, ut av ”dritten”. Bagatellene må vikes for, tenkte jeg.

Krepitasjon
Jeg kjente at formen hadde avtatt siden sist, men tross mine 79 år var jeg sprek. Mine to nye venner så ikke akkurat friske og raske ut etter at vi hadde kommet et stykke opp i bratta, svetten rant fra alle lemmer. Fluene surret og var plagsomme, jeg merket fort at de mistrivdes sterk på grunn av insektene. Jeg selv er krakilsk motstander av alle typer insekter, til tider kan det oppstå tilfeller av krepitasjon hvis det blir for mye, men det er kun i regntida, en tid med hat og insektbitt. Gutta fikk fluer i øynene og ørene, den ene av dem svelget en og laget forvrengte harkelyder, noe som kunne minne om lydene av en skilpadde i ferd med å befrukte.

Den tid den sorg
Jeg fikk teften av en geit like før vi rundet toppen, det var en av de lekre ville fjellgeitekillingene. Nå hadde jeg sjansen til å vise mine skills, for et ultimatum, en enestående mulighet. Jeg hadde nå sjansen til å vise at jeg var en skikkelig jeger, en jaktkamerat med stor styrke. Som en puma skjerpet jeg alle sansene. Jeg krummet ryggen, spisset ørene, været dyret og skjøt fart, mot fjellgeitekillingen. Den fikk panikkangst, skikkelige raptuser. Geita begynte å breke og hoppet i en vill fart ned en skrent, forsvant mellom to store grønne onde kaktus, og ble borte. Den tid den sorg, det lærte farfar meg.

Erkjennelse
Vi nådde kronen på verket, det var overskuelig befriende, toppen er nådd, en orgasme. Etter å hatt vondt i vilja, ærlig talt kjære brødre, er det deilig, og faktisk en farlig følelse som siger vondt- godt gjennom legemet, det å komme opp til denne toppen av Testigos Grande. Nesten den samme vond- gode følelsen som kom over meg, når jeg først måtte erkjenne min følelser, min største forelskelse noensinne, min eneste skjønnhet, Nunka, min havets dronning.

Min takebanes arena
De to gutta som nå så ut som de akkurat hadde lagt bak seg tre uker regnskog i Kongos dype jungel, forlot meg kikkende opp mot fyret, mens de selv klatret forundrende atletisk opp de siste bratte meterne. Han ene av de så på meg med et vennlig og sympatisk ansiktsutrykk, jeg har tenkt på denne episoden i ettertid, det var som om han hadde lyst at også jeg skulle få være med opp, ja, opp på toppen. Men det skjedde aldri, jeg fikk heller ikke denne gangen nå den virkelige toppen av Testigos Grande. Egentlig så var jeg godt fornøyd der jeg stod, på min standplass, min tankebanes arena. Her kan jeg gjøre det meste; rense sjela og tenke på min havets dronning, det er det jeg pleier og gjøre, lukke øynene, la tankene vandre ut i kosmos, liksom la altet ta meg med til det land hvor jeg og Nunka streifer sammen, dag og natt, og vi er lykkelig som to små valper. Vi løper i høyt gress, ruller oss i sanddyner, klør hverandre på ryggen, og småbiter hverandre i ørene. Nunka! Hvor er du? Min havets donna!

Navnet
Jeg aner ikke i havet hvor lenge jeg stod der og tenkte på Nunka. Brisen var perfekt denne dagen, myk og kjølig, jeg hadde en god følelse i kroppen. God vind resulterer i lite insekter, og lite insekter er frelse for sjelen og hjertet. Ikke vet jeg hva som skjer med insektene når brisen drar over øya, men borte blir de, ikke lenge, men lenge nok til å forstå hvor gått man kan ha det uten krepitasjonhelvete. Jeg grøsser med tanke på de siste ukene av oktober, varmt og lite vind, mye fulle fiskere på øya, huff og fy. Det var en grunn til at foreldrene mine dro til mekka denne måned.., YASSIR! YASSIR! hørte jeg plutselig over meg, det var den kraftigste av gutta, han kom farende ned fjellet i høy hastighet. Hva i heiteste HAMAS er det den gutten driver med tenkte jeg med meg selv, dramastykket fikk ”alle” hårene til å reise seg på ryggen og rundt ørene, men da jeg så ansiktet hans, tydet jeg det som om han likte den vertikale situasjonen. Like før han hadde nådd platået hvor jeg stod, så han på meg med et stort smil, som om han telte hårene i barten min, og han gjentok YASSIR! YASSIR!

Hvorfor Yassir?
Fra denne dagen har alle på Los Testigos kalt med Yassir. Jeg kunne ikke si meg helt fornøyd med navnet etter at guttene forlot øya, men jeg godtar det nå, jeg tilgir han som først kalte meg Yassir. Den ene av guttene fra den gule dinghyen, som de hadde klart å døpe Prinsesse Mette Marit. Jeg har tenkt og tenkt, grublet, overveid, reflektert, studert navnebøker, meditert over navnet, men jeg finner ingen hensikt. Jeg vil samtykke, men jeg har bare innsett at jeg må leve med navnet. Hvorfor ville denne gutten at jeg skulle hete nettopp Yassir, det er vanvidd.

Hele veien ned fra fjellet kunne jeg ikke helt komme bort fra denne underlige dagen. Gutta gikk først, jeg måtte tenke, jeg gikk bak hele veien ned, hvorfor Yassir tenkte jeg! Den rappellerende navnegiver, han som hadde skreket Yassir falt stygt over en kaktus, hans ansikt ble igjen fylt av en udynamisk akrobatisk mimikk, men usammenlignbart med da jeg først møtte han nede på brygga. Jeg leste tydelig mimikken; han hater kaktus.

Jeg mener det å tilgi, og akseptere andres lukt, vesen og levesett er vesentlig for dagens vestlige som østlige samfunnsteknologiske filosofi, spesielt det med lukten!

Mvh Yassir

----------

Ellers så takker alle som har bidratt i Cassiopeias skrivekonkuranse. Den heldige vinneren er Martin Kent fra Danmark, København. Han valgte emnet ”bitende vinterkulde”, og vi likte vinklingen på hvordan han fant sin ”kvinne” i livet. Les her...