| |
Flåtebygging
Nå hadde det seg slik at på grunn av problemer med billettene
var jeg blitt flere dager forsinket, uten mulighet til å underrette
gutta på båten. De hadde ventet flere dager i Porvenir,
og da de hadde ventet lenge nok uten at jeg dukket opp bestemte de seg
likegodt for å reise ut blant de vakre øyene. De hadde
holdt avtalen, det hadde ikke jeg og derfor tenkte de vel at jeg hadde
ansvaret for å finne dem på egenhånd.
Etter en times flytur fra Panama City, i en 6-seter, over tett jungel,
landet jeg på en liten flystripe omgitt av kokospalmer. Da stod
jeg der, alene og forsinket, omgitt av små indianere i tradisjonell
drakt, de kikket på min tradisjonelle drakt og jeg kikket på
deres. Det føltes absurd.
Jeg hadde fortsatt pinnekjøttet under armen, og siden smuglingen
nå var avsluttet stod neste oppgave for tur. Å finne seilbåten.
Uten talenter i spansk eller kuna fikk jeg gestikulert frem noen spørsmål,
som jeg overraskende nok fikk svar på. Noen fiskere hadde sett
Cassiopeia ved øyene Cayo Holandesas, og siden det fortsatt var
tidlig på dagen fikk jeg sitte på med en av deres uthulte
trestammer med seil. Vi rakk frem før mørket, men ingen
Cassiopeia var å se. Etter en natt i en altfor liten hengekøye
mellom to palmer, et magert indianer måltid med fisk og ris og
et par kokosnøtter begynte jeg å bli litt urolig. Men uroen
forsvant brått da noen kokossamlere kom og kunne fortelle at båten
lå ved Cayo Holandes West, ca 10 nautiske mil unna. Jeg ville
gjerne dit, men kviet meg litt for å spørre Kunaene, de
hadde allerede gjort mer enn nok for meg. Litt påvirket av litteratur
om store eventyrere fikk jeg det for meg at en flåte ville vært
noe, tenk for en overraskelse det ville vært om jeg kom drivende
på en flåte og kunne si: ”Halla gutta, lenge siden,
kan jeg komme ombord?” Indianerne synes det var en god idé,
de kunne fortelle at strøm og vind var med, og hvis jeg padlet
gikk det enda bedre. Jeg fikk en Kuna åre for 3 dollar. Stranden
var full av drivtømmer, og med et gammelt skipsrep gikk det fort
å binde sammen en flåte. Sekken og pakken pluss en mengde
kokos til drikke ble surret fast, og så bar det av sted. Sikten
var god nok, selv om øyene er lave ser man dem 10 nautiske mil
unna, som en grå stripe i et skimmer av dis. Jeg kom frem på
ettermiddagen, overrasket over hvor solbrent og uttørket man
blir på 7 timer. Det var en fart på ca. 1,4 knop, ikke verst.
Det var stort å endelig komme frem, se sine gode venner igjen,
og oppdatere hverandre på hendelser i to vidt forskjellige verdener.
Potluck
I et cruisingparadis som San Blas er man ikke alene, seilbåter
fra velstående land samler seg ved populære ankringsplasser
og danner små ”klikker”, kanskje særlig zippo’ene(amerikanerne).
Zippo’ene er opphavet til potluck fenomenet, som kan forklares
omtrent slik: 3 eller flere tar med hver sin gryte med mat, som deles
og spises i fellesskap. Vår definisjon lyder noe annerledes: 3
eller flere tar med en gryte med mat, unntatt Cassiopeia, som deles
og spises i fellesskap. Det var dette som skjedde på 1. juledag.
Men det smakte virkelig godt. Noe av forklaringen ligger i at vi åt
pinnekjøttet på julaften, sammen med det meget hyggelige
norske ekteparet Bjørn og Marit som ordnet med akevitten. Denne
edle drikk hadde krysset ekvator 2 ganger med seilbåten Kuven,
en ekte linjeakevitt det. Åsted for julefeiringen var en liten
sandbanke som lå midt i en blåfarget lagune omgitt av rev
på alle kanter. På denne lille pletten uten vegetasjon og
fluer ble tidligere omtalte flåte bygget om til en høy
palmehytte med åpen kjøkkenløsning. Vi var vertskap
for en stor forsamling seilere som likte norske julesanger med bongatrommer
og en falsk mandolin. Showet kjørte videre med det norske eventyret
Bukkene Bruse, fortalt av Bjørns buldrende munn og mimet av unge,
sunne , friske, norske bukker. Cedric var troll. En annen populær
aktivitet var kokosbowling på sand.
Mitt møte med arepa
Etter den første natten på båten vekkes jeg av en
sprell levende Kenneth. ”Gutta, det blir arepa i dag!” Han
drar frem en pose med maismel, blander det med mye van og former fine
runde 1,5 cm tykke skiver som stekes i mye maisolje. De spises både
med syltetøy og tunfisksalat. For meg var dette nye matvaner
med søramerikansk innflytelse, maisbrødet på denne
måten kommer fra indianerne i Venezuela og Colombia.
Kostholdet ombord preges fortsatt av mye forskjellig fisk og sjømat,
det fiskes ivrig under hver seilas og Cedric og Kenneth kappes om å
være best med harpunen. De fiskerike revene her er perfekte for
jakt med snorkel og harpun. For oss er pargo(red snapper) og langust
klare favoritter, noe vi hittil har måttet bytte til oss eller
kjøpe av de langt dyktigere Kuna indianerne. Ellers har vi prøvet
rå fisk på japansk, med wasabi og syltet ingefær.
En annen favoritt er Hokkaido-inspirert gresskarsuppe med koriander,
cumin og muskat, gresskaret har en utrolig holdbarhet selv her i tropene.
Men vi spiser mye annet også. Den potetaktige bananen platanos
er like allsidig som en vanlig potet, rart den ikke brukes mer i Norge.
Rikdom
Nå er mitt verk her ved veis ende, jeg sjekker ut av en verden
med snorkling, fiske, matlaging og kitesurfing, og takker for store
opplevelser Det er en rikdom jeg føler meg privilegert over å
kunne høste av. Og mens jeg prøver ikke å skamme
meg over slik dekadanse vet jeg i mitt stille sinn at jeg vil savne
sure føtter på kjøkkenbenken og ballehår i
maten. Nå forlater jeg Cassiopeia og reiser hjem til kjæresten.
Daniel
|
|
