Neste dag var vi klare med sekken og skulle dra, men vår venn Alfaro hadde nok litt vondt i hodet og kunngjorde at det var forbudt å gå i skogen 1. nyttårsdag, så vi ble nødt til å utsette turen til dagen etter.
Daniel ble desverre forhindret i å bli med på turen da han hadde forstuet stortåen noen dager før og deretter tatt 50 baklengs salto på stranden og lurte på hvorfor tåen hadde hovnet opp igjen og var vond å bruke... Så det ble Cedric og jeg som la i vei dagen derpå sammen med Alfaro’s svigersønn på 15 år, Alfaro selv hadde blitt forhindret i å dra med oss pga. business med colombianerne og kokosnøtter.
Planen var å gå inn til leiren ved Kunaenes innerste dyrkingsområde og overnatte der og vandre tilbake til Tikantiki dagen etter. Vi hadde med oss hengekøye og litt mat for to dager.

Kunaene har mange stier rundt i skogen, vi hadde nok ikke funnet hverken frem eller tilbake uten vår guide, husker ikke hva han heter men vi kaller han bare Hjortefot der han spretter lett på tå med oss hengende hakk i hæl. Langs stien kom vi stadig forbi små lysninger mellom trærne hvor det var bananer, platanos, søtpotet og mye annet. Mannfolkene som hadde vert i skogen siden tidlig morgen var allerede på vei ned til landsbyen med tunge bører med kokos, bananer og bunter med brennsel for matlaging.
Etter å ha krysset elven omtrent 30 ganger, kom vi omsider frem til leirstedet. Vi hang opp hengekøya i sovehytta og mens Ced tente opp bålet gikk Hjortefot bort og dro opp en kasava plante. Kasava ser ut som en stor gulrot og smaker som en potet, mye brukt i søramerikansk kosthold. Rotknollen kokes mens stilken kappes opp i lengder på en halv meter og stikkes tilbake i jorden. Slik reproduseres denne planten, meget enkelt.

I jungelen langs elveleiet har Kunaene ryddet slik at sollyset trenger helt ned til bakken. Området er på omtrent 50 mål og her dyrkes det meste av hva de trenger i husholdningen; bananer, kasava (juka), platanos, ananas, sitroner, avokado, appelsiner, kokos, kakao, kaffe, gresskar. I tillegg samler kunaene mange planter i skogen til medisinsk bruk.
Det er landsbyens mannfolk som jobber her ute, de er delt inn i grupper på rundt 30 mann som drar opp hit på skift og er her et par dager av gangen. Alt arbeidet foregår for hånd, stort sett med machete. Det er frodig i skogen og det kreves mye arbeid for å holde bushen nede slik at dyrkingen kan bære frukter. Trærne felles med en stor øks, ett tre på to meters omkrets tar omtrent en time å felle. På turen tilbake fikk vi hilse på tømmerhuggerne som holdt på å rydde et nytt felt. De hadde rifle i hytta men det var vel dårlig med vilt omkring for kosten de fikk bar ikke preg av tømmerhoggerkost. Vi fikk smake på vellingen, det var ris kokt ut i mye vann med platanosbiter flytende rundt, vassgraut uten salt på norsk. Vi ga de staute kara en boks sardiner som vi hadde tilovers.

Tømmerhugger gruppen var på tolv mann i begynnelsen av 20 årene, de bor oppe i skogen to uker ad gangen og jobber fra syv til fire på ettermiddagen med pause en time fra klokken tolv. Når hoggingen er ferdig brennes området før det startes dyrking.
Når arbeiderne vender tilbake til landsbyen tar de med seg av det de trenger til husholdningen. De tunge børene blir båret i flere timer ned til kysten og padlet over til landsbyen i de små uthulede trestammene.
Vel tilbake i Tikantiki ble vi møtt av sahila Alfaro, han lure på hvordan vi hadde opplevd turen til landet bak fjellene. Videre fikk vi vite at flere viktige personer i landsbyen hadde reagert på at vi hadde vert i skogen deres uten congressens samtykke. Det var første gang det hadde hendt i landsbyen Tikantiki at turister hadde vert på besøk for å se på skogen. Med bakgrunn fra allemannsretten i Norge ble vi riktignok ganske forbauset. Saken resulterte i at vi ble kalt inn på teppet i landsbyens congress... men dette blir en hel annen historie som Cedric skal utdype nærmere ganske snarlig.