Cartagena

Etter fire dager på de røffe bølgene utenfor Colombias piratrike kyster, kunne vi svinge båten inn rundt Isla Terra Bomba og følge leden inn mot landets største havn. En fisker som hadde kommet seg meget langt ut i leia for å fiske, fikk haik med oss innover. I sin tre meter lange trestamme holdt han i tauet og pekte hvor vi skulle seile. Nesten framme i havn sviktet Yamahaen oss atter en gang og vi ble slepet inn til marinaen i bytte mot en flaske rom fra Venezuela. Og nå, etter å ha vert på immigrasjonskontoret og fått stempel i passet er det på tide å ta en tur på byen, det er fredag, kunne vi planlagt ankomsten bedre?
Cartagena er en vakker by full av historie fra kolonitiden, spanjolene var stadig i krig med inntrengere som ville stjele gullet som ble fraktet hit fra hele landet.
Alle ombord i Cassiopeia har også vert en tur til tannlegen for å renske opp i gapet. 25 dollar for å trekke en visdomstann og 15 dollar for å lappe ett hull, vi klapper i hendene og sier gracias. Vi har også vert innom en av byens vakre universiteter og snakket med studentene for å finne ut mer om Simon Bolivar, Sør Amerikas store frigjører.

Cassiopeia til San Blas

Etter en kort visitt i Cartagena går skuta atter lenger vest, mot Panama og øyriket San Blas; som kanskje er det minst turistifiserte området av hele karibien. Vi fikk for første gang høre om dette stedet av et tysk ektepar som hadde seilt der for femten år siden, de beskrev området som en av de vakreste stedene de hadde besøkt på sin ferd rundt jorden. Helt siden Brasil har San Blas stått for oss som en drøm, og nå, ti måneder senere befinner vi oss kun en liten havbris unna.
Området ligger utenfor passat- vind beltet og har vind fra nord og nord- øst. Mellom desember og april blåser det ofte mellom 25 og 30 knop, (vi trenger å skaffe oss en mindre kite!).
Kokos er rikets store handelsvare, å forsyne seg med kokos på egenhånd regnes som å stjele en hest i ville vesten. Så vi får heller basere oss på fredelig handel. Varer som er ettertraktet blant øyboerne får vi ta med fra Colombia. Varene fra Colombia får i vårt tilfelle begrense seg til tørrmelk, sigaretter, mansjete og dykkermasker.

Kjempet for frihet

San Blas øyriket som strekker seg ca.100 NM langs kysten av Panama i det karibiske hav. Øyene teller omtrent 365 i alt og kun 50 av dem er bebodd av mennesker. Kuna indianerne som lever her er kanskje de siste fullblods indianerne som finnes igjen etter den spanske erobringen for fem hundre år siden. Kunanene flyktet ut til øyriket fra fjellene etter lange perioder i ufred med kolonimakten. De ble også mer bevist sin egen identitet og holdt sterkt på sine tradisjoner. Dette ser man igjen i samfunnet i dag, selv om demokratiet har funnet veien hit, så har landsbyene sine råd som ledes av den eldre vise man.

Som følge av en fransk massakre som fant sted på 1800- tallet, fikk ikke handelsmenn lov å besøke landsbyene helt til tidlig 1900. Som følge av den isolasjonen dette medførte har kunaene beholdt sine sterke tradisjoner uten for mye innflytelse.
Mange lange og tragiske konflikter med Panama fant sted etter at regjeringen prøvde å skaffe seg kontroll over området. Kunaene ville løsrive seg og erklærte øyriket som egen republikk. Konflikten ble avledet med krigsskip fra U.S.A og regjeringen i Panama signerte en kontrakt hvor de erklærte at de skulle respektere og beskytte kunaenes tradisjoner. I 1930 ble San Blas tildelt begrenset selvstyre. Dette ble fulgt av selvstyre med juridisk status, og området ble også erklært som reservat ”Comarsa de San Blas”. Kunaene, som teller omtrent 55 000 hoder, lever i små øysamfunn som hver har sin ”Congreso”, styrt av den øverste leder ”sahila”. Kunaene er et fredelig folkeslag og sies å være klodens minste mennesker etter pygmeene fra dype Kongo.

Vi gleder oss, mange hilsner fra Cassiopeia til alle dere der ute.

Markus