C : a : s : s : i : o : p : e : i : a

Brasils nordøst kyst har uendelige strender med sanddyner innenfor. Bølgene ruller inn fra Atlanteren og lager perfekte forhold for det surfeglade folket. Vi har både fått brynet oss på surfebrett og på hesteryggen over sanddynene. Indianerne lånte villig bort noen hester til en gjeng glade nordmenn som forsvant i en støvsky og leverte tilbake et par svette og utmattede hester.
Med unntak av Fernando de Noronha og Atol das Rocas (som vi dessverre ikke fikk besøkt) er kysten fattig på øyer. Man får derfor fort et inntrykk av å seile fra by til by. Og byene er enorme, langt større enn lille Oslo. Brasils folk er urbane. Vi ser enorme forskjeller på rikdom og levestandard i byene. Senest i går så jeg et område med slum hus, delvis på stolper ute i elven, bli ryddet vekk av en bulldoser, til fordel for et nytt parkanlegg og et kontorbygg. Folkene sto og så på med armene i kors, det er vel ikke første gang de opplever dette. Menneskene trekker inn fra utkantene for å leve i byen, alle er fanget av illusjonen om at lykken er å finne her. Byene vokser og vokser og brasils store ressurs, skogen, hugges ned for å utvikle landet. Det kan virke trist men hva kan vi si. Vi gjør det samme i Norge, tar av vår ressurs for å utvikle landet.

Menneskene vi har truffet her i landet har tatt oss vel i mot, man føler seg velkommen. Nok en gang har vi sett at lykkelighet ikke henger sammen med materiell levestandard. Folket elsker dans og musikk. Dans og musikk er gratis for alle.

Jeg trodde et øyeblikk at karnevalet var årets store fest, men det var feil. Det finns alltid en fest for Brassene. Brasilianerne er flinke til å kjøre tradisjonelle fester og folklore i stor kommersiell stil. Et eksempel er den gamle indianertradisjonen Boi-Bombai som går av stabelen midt i Amazonas i byen Parintins. Festivalen varer tre fire dager og skal minne indianertradisjoner, lydnivået vil nok skremme apekatter og de rosa delfinene på milevis avstand.
Kenneth og jeg ble forrige helg tatt med av våre venner i Manaus (rubber- boom byen) til en festival i landsbyen President Fiegaredo. Anledningen til fesen var jungelfrukten Copoaco. En vestern- by, full av ungdommer , full dundre hele døgnet. Når det festes, sover ingen brasilianer. Hvis en amerikaner drikker øl blir han trøtt og legger seg, når han våkner igjen er brasilianeren fortsatt i full sving. Vi nordmenn er sånn midt i mellom...

Brasils sørøst kyst fikk vi aldri se. Vi fant allerede ut på seilasen fra Moss til Skagen at det var galskap å seile sørover inn i den sørlige vintersesong mot Kap Horn, som jo opprinnelig var planen. Hvis vi ikke har nevn det før så kan jeg nevne nå at seilasen til Skagen var av det råeste slaget for det ferske mannskapet på Cassiopeia. Mannskapet har naturligvis gradert seg vesentlig, men det har ikke båten. Dermed går turen til Trinidad og Tobago.
Hva som venter oss i de fjerne farvann vet vi ikke. Det er litt av sjarmen å ikke vite for mye, mulighetene er åpne og alt kan i grunnen skje.
Som for eksempel da Kenneth ble igjen i Recife og losjerte hos familien til vår gode venn Samuel. Samuel ble med Sigurd og meg i seilbåten til Natal. Selv om Kenneth hadde veldig lyst til å stifte brasiliansk familie kom han etter til Natal, og Samuel var glad han slapp å seile noe mer i den lille båten. To dager i horisontal stilling i cokpit, og mating av fiskene annen hver time.
Samuel var vår venn og guide i Recife, ekte brasiliansk gemytt snakker hele tiden og er bli. Han spiller i korps og jobber som turistguide på privat basis. Det er faktisk ikke dumt å ha en person som kjenner byen og som er interessert i å vise deg den. Kommer over en del som man ikke ellers ville komme over som turist. Det har vi opplevd flere steder.

En ting vi har forelsket oss i her i dette yndefulle landet er soco. I den uutholdelige varmen som kveler en stakkar nordboer er det forløsende å kunne slurpe i seg en iskald frukt juice. Jungelens mangfoldige frukter, som ikke eksisterer i våre hjemlige himmelstrøk, blir mikset sammen med isbiter, sukker og enten vann eller melk til en tyktflytende masse. To tykke sugerør i glasset og det spiller plutselig ingen rolle hvor varmt det er.

I går kom plutselig solen og tørket alt det våte tøyet vårt, det ble like vått igjen av et regnskyll som kom fortere enn vi greide å handle. Ja, la oss dra. Vi venter kun på vinden, den var stille i dag, kanskje i morgen?

Markus
God seilas.

KYSTEN AV BRASIL

13. april 2002
.....................

"En ferie er som regel et avbrekk i arbeidet eller studier, en reise er tiden og opplevelsene mellom to eller flere forskjellige pungter i tilværelsen. Enten i tankene eller i geografien. Er vi på ferie eller reiser vi bare? Eller reiser vi på ferie?" Markus spør.
Har noen av leserne et svar eller syn på dette temaet så motas det med stor takk.

Cassiopeia har nå seilt to og en halv måned i Brasil, mye har skjedd siden sist vi skrev noe. Påsken har passert og vi har tenkt mye på våre venner hjemme som endelig slikker sol under en blå himmel.
Brasil har gitt oss mange nye erfaringer, vi har truffet nye mennesker, både fastboende og reisende. Brasil og Latin Amerika for øvrig er et yndet reisemål for unge europeere.
En annen ting som har hendt er at mannskapet på fire er redusert til tre. Kokken Daniel har jo, som de fleste har fått med seg, reist hjem til Norge, vi regner med at han allerede er godt i gang med oppstartingen av den hippeste restauranten i landet med retter som ble komponert midt mellom to kontinenter. Vi savner kokken vår og prøver å gjøre vårt beste. Men vi vet at det ikke tar lang tid før det begynner å klø voldsomt i fingrene til Daniel, så vi ser absolutt mulighetene for en påmønstring der inne i fremtiden.
En køye er ledig og kakerlakkene har sett sitt snitt til å utvide territoriet. De er flinke til å gjemme seg, men vi har sett dem. Kenneth sier betryggende at de ikke på langt nær er så store som kakerlakkene i Thailand, og så spriker han alt han kan med tommel og pekefinger for å vise hvor stor.

Det er regntid i Brasil nå. Vi regner bort og sliter med å holde oss tørre nede i den lille skuta som ikke er tett i dekket. Muggen setter seg fort i det fuktige klimaet. Da vi kom tilbake til båten etter to ukers fravær var det som å titte inn i en boks leverpostei som har stått et par uker for lenge på hytta.
Vi vil videre og bort fra dette regnområdet, nordover etter solen, til Trinidad og Tobago. Vår tid i Brasil er også i ferd med å løpe ut så vi forlater landet fra Fortaleza isteden for å besøke flere havner med regn.
Vi ser frem til å komme til klare farvann hvor vi igjen kan ta frem snorkel og maske og titte rundt i fiskenes verden. Med et par knops medstrøm og vinden i ryggen regner vi med å være på Tobago i starten av mai, inkludert et stopp på vakre og mystiske Ila Du Salute utenfor kysten av Fransk Guyana.