ADOBE
Akkurat som termitt maurene bygger sine tuer av lokale materialer har afrikanerne i regionen gjennom hundrer av år bygget fullt ut bærekraftige hus som nærmest er en del av økosystemet.

Vi startet 1.okt med blanding av leirevelling til adobeblokkene. Ingrediensene besto av sandjord og leirjord som måtte hakkes løs og blandes. Begge jordtypene fantes på eiendommen og blandingsforholdet ble ca. 1 del leire og 3 deler sand. Håndblanding med spade og føtter er en tung jobb, men etter 5 dager lå det 600 blokker klar til soltørking. Formen som blandingen ble dyttet ned i hadde målene 12x18x40 cm. Tørketiden var ca. 3 dager.

FUNDAMENT
Huset fikk en diameter på 5m innvendig mål, ved å slå en sirkel med en tuastump(radius2,5m). Bakken ble planert og første lag stein kunne legges i sirkel. Etter at veggen er murt opp settes en dobbel rad stein utenpå nederste del av veggen, for å beskytte den mot vann i regntiden. Gulvet høynes til første steinhøyde slik at regnet ikke renner inn utenfra.

VEGGMURING
Adobesteinene ble lagt med bredsiden ned, slik at veggens bredde uten puss ble 18cm. Mørtelen besto av samme jordblanding og ga et mellomrom mellom steinene på 4cm. Veggene ble 2,4 meter høye og ga en fin romfølelse inne, særlig fordi vi valgte bort skillevegg inne.

REDSKAPENE
Meget enkle håndredskaper er nok for et enkelt hus som dette. Spade, hakke, rettholdt, vater, mureskje og pussebrett var i bruk. En liten håndsigd til å kutte gress, ellers dugde jungelkniven til det meste. Hammer og sag tok vi frem etterhvert, og da den lille elektriske drillen dukket opp gjorde folk store øyne.

DØRER OG VINDUER
Omar var ingen snekker så det ble vår oppgave å lage dørene og vinduene. Huset har 2 dører og 3 vinduer. Det ble satt inn kraftige rammer av det harde mangotreet, forankret i jordveggen med spiker. Det er ikke vanlig med glass i vinduene så vi snekret sammen noen enkle skodder. Dørene ble bygget av enkelt plankverk.

ARBEIDSKRAFT
Arbeidet ble utført hovedsakelig av byggmester Omar og hans sønner pluss mannskapet ombord på Cassiopeia. Hjelp fra en og annen forbipasserende var ikke uvanlig og gutter fra vertsfamilien tok også del. To esler tok seg av transport av mangrove stokker og gress.

TAKET
Taket på huset er laget av naturlige lokale materialer, bortsett fra ståltråden som blir brukt istedet for barkstrimler fordi mauren er ivrig på bark. Men ståltråden var alt for tynn så det ble likevel brukt barkstrimler til å binde stokkene i taket sammen.

Taket på et jordhus er utrolig avgjørende for husets levetid. Jordveggene tåler aller minst vann ovenifra, lekker det vann gjennom taket vil huset renne bort i løpet av en regnsesong. Takutstikk på ca 60cm er viktig for å hindre direkte regn på veggen.

Materialene til taket er stokker fra mengroveskogen, 3-4 meter lange, tynne kvister som er bøyelig og tøyelig og gress på 2 meter.

Mangrovestokkene ble satt sammen i en paraplyform, lik staurene i et sametelt. De tynne kvistene ble bundet i en spiral fra sentrum og ut til enden av stokken med dobbel overlapp, det lignet dermed på et digert edderkoppnett. Hele takkonstruksjonen ble laget opp ned og ble snudd da den var klar for å bli løftet opp på taket.

Fordi stokkene i utgangspunktet var litt korte (p.g.a. at huset ble en meter bredere i diameter), ble takvinkelen egentlig litt liten.

Taket er så sterkt at det går fint å gå på de spenstige stokkene og hviler direkte på øverste rad adobestein.

Mengdene med gress som så skulle opp på taket ble skåret på en slette i nærheten av landsbyen.

Gresset ble samlet i store bunter med endene samme veien, ved byggeplassen ble gresset lagt utover som en matte og bundet sammen med barkfiber omtrent 30 cm opp fra endene. Denne matten kan derfor rulles ut på taket i en kurve. Alle mattene ble rullet ut på taket, rund og rundt i sirkelformen, overlappende oppover til en spiss i toppen. Mattene ble også forankret til selve takkonstruksjonen. Gressmattene utgjorde til sammen et tykt lag på rundt 20 cm.

Et godt laget gresstak vil holde opptil syv år. Taket vi lagde var forholdsvis tynt og takvinkelen gjør at taket også vil samle litt ekstra vann som gjør at det må skiftes oftere.

Takkonstruksjon var antakelig ikke byggmester Omar Bah`s sterkeste side så vi ble enige med ham og de blivende huseierne at vi skulle lage en garantikontrakt som bevitnet at Omar ville reparere taket hvis taket i løpet av kommende regnsesong skulle vise seg ikke å holde.

PUSSEN
I blandingen som vi pusset huset med innvendig og utvendig blandet vi lokalt brent kalk. Den er brent av kam skjell som ble hentet ved nærmeste fiskemarked. Kumøkka ble også brent, det var for at den skulle bli sterkere, hvorfor er et annet spørsmål. Byggherren vår Omar, bestemte hvordan blandingen skulle være, og hva den skulle inneholde. Markus oppdaget fort at arbeiderne til Omar, to murergutter, slumset med blandingen. Tiltaks- Markus blandet pussen til gutta betraktelig bedre og prøvde å få gutta til å skjønne pussens sammensetning. Men slik gikk det til, Markus fikk skylda for sprekker i veggen, og der Omar byggherren hadde pusset veggen var der ”ingen” sprekker, det var det han sa. På eiendommen var det to jordtyper som vi brukte til blandingen, den ene inneholdt mest sand med små mengder matjord, og den andre mest leire. Sprekkene skyldes for lite sand i blandingen, ved for grundig blanding knuses de små leireklumpene og øker leire innholdet i forhold til sand, dermed øker faren for sprekkdannelser i pussen.

Omar’s puss: Sand, leire, lokalt brente kam- skjell (kalk), brent kumøkk. Blandingen gjøres alltid på feeling og øyemål.

GULVET
Vårt afrikanske hus fikk betong gulv. Grunnen til at det ikke ble jordgulv var at et ubehandlet leire/jord gulv ikke er en god løsning, det kan ikke vaskes, og det vil altid avgi litt støv. Regnsesongen med mye vann kan også være litt uheldig. Å blande kumøkk i gulvet ville vært litt bedre. Noe som ofte blir gjort i Europa er å sette leirgulvet inn med linolje; linoljen herder og lager et sterkt gulv. Å blande mel-klister i leiren er også en mulighet. Men linoljen koster her nede og mat(mel) skal nok helst spises! Det som var den store betenkeligheten var alle de forskjellige maurene som kryper opp og ned i jordskorpen. Som sagt, det endte med betonggulv.

ESTETIKK RUNDT SONKO KUNDA
På nordbanken av Gambiafloden ligger byen Essau. Byen har overvekt av mennesker fra mandinka stammen, og majoriteten driver tradisjonelt jordbruk. Alkaloen (høvdingen) i byen stammer fra Niumikongene og bærer etternavnet Sonko. Det gir navn til hans nye ”compound”, Sonkokunda, hvor vi oppholdt oss under byggeprosessen. Der ble vi underveis godt kjent med mennesker, tradisjoner og kultur.

Det er ikke mye skal til for å få Gambierne på stien til å smile, de første ukene i Afrika var jo grunnkurs for oss nordmenn; ”Fortryllende opplevelser, man beveger seg i ukjent terreng og hele tiden oppstår det nye situasjoner som man må tolke og forstå”. Av familien i Sonkokunda, som har blitt vår nærmeste, fikk vi oppleve mye ”umoderne” estetikk og inspirerende kultur. Det vakre kulturlandskapet som strekker seg svalt opp mot Essau og som daglig spises bit for bit av Gambiafloden, er et enestående fruktbart, fargesprakende og vakkert syn som svir seg inn i hukommelsen som det beste minnet. Den fruktbare jorden som er fylt av all slags planter og liv som strekker seg opp og ut mot himmelen er edelt og gir menneskene liv og gnist til nye dager. Floraen er enestående, utallig med spiselig natur, ikke rart noen sier at edens hage engang lå her på Afrikas vest-kyst.

Ytringsfrihet, humor og glede var daglig kost i Sonko kunda. Under mangotreets daglige dialog ble det utvekslet språkkunnskaper, religion, filosofi og mengder med skarpe blikk, smil, latter og sorg. Klappet man en rytme var Binta, Hadji, Boba Carr og de andre barna snare med å danse med intense, kjappe bevegelser. Afrikansk dans er ren vakker frihet, og til stor glede for mange mennesker.

EVALUERING
Som seg hør og bør må også dette prosjektarbeidet evalueres. Teamet på Cassiopeia har gjennomført byggingen av et tradisjonelt afrikansk hus. Hovedmålet vårt var å lære hvordan fulaene bygget sine runde jordhus, uten å blande oss for mye i deres løsninger.

Omar var vår læremester, men på samme tid var vi hans arbeidsgiver og en viss kvalitetssikring var nødvendig, huset skulle jo tas i bruk av folk som jo hadde noen krav de og. Vi satt med det sterkeste kortet; pengene, og opptrådte ofte i en meglerrolle mellom vertsfamilien og byggemannen Omar, som var glad i penger og kunne han spare inn noe så prøvde han det.

Første arbeids dag stilte vi alle opp med arbeidsklær. Det skapte stor forundring når tobab -hvitmann- tok spaden fatt og satte igang med leire blandingen. Alle som kom forbi stoppet opp for å ta en titt. Etter arbeidet ble det sjekket om vi hadde fått vannblemmer. I og med at vår håndflate er så rosa mente de at det var like før blodet piplet ut.

Tidlig i forberedelsene av seituren og vårt studieprosjekt hadde vi bestemt at vi skulle ha et lengre opphold i Gambia og studere de tradisjonelle byggeteknikkene, og gjennom det tidligere nevnte Annfinn Thuv’s skoleprosjekt åpnet det seg også en mulighet til å bygge et afrikansk hus.

At huset ble bygget hos alkaloen og ikke på skolen hadde også naturlige årsaker og skapte også fortgang i prosessen. Vi regnet med å være i Gambia i ca. to måneder og ville derfor være ferdig innen den tid. Hadde vi bygget for en familie av lavere rang kunne det lettere stikkes kjepper i hjulene, misunnelse forekommer også i Afrika.

Det er helt sikkert riktig at det er andre steder enn Gambia det er mer å hente når det gjelder tradisjonelle byggeteknikker, men Gambia er et meget gunstig land å reise til med båt på ferden til Brasil.

Befolkningen vokser raskt i dette landet og det bygges mange hus. Moderne hus bygges i sement, men ute på landsbygden er det meget vanlig å bygge med adobe (tørket leire).

Adobe er den tradisjonelle teknikken som blir brukt mest, andre teknikker er jordstampe hus, eller kvisteflettverk pusset med leire og også stråhytter.

Vi valgte å konsentrere oss om fulahuset som er et typisk afrikansk rundt hus av adobeblokker med stråtak.

Byggingen av huset tok en måned. Byggeplassen var på nordsiden av elven mens vi bodde på sørsiden, det ble til at vi sov på byggeplassen 3-4 dager i uka og så reiste ”hjem” en tur. Byggleder Omar Bah gjorde intet arbeid uten vår tilstedeværelse, han hadde forstått at vi ville se alt. Det vil si at ferdigstillingen av huset ville tatt omtrent to uker med effektivt arbeid.

Det virket som om lokalbefolkningen har mistet tilliten til egne tradisjonelle teknikker, de syntes det var pussig at vi ikke ville bruke sement og bølgeblikk. Samtidig visste også alle at temperaturen inne i huset blir mye svalere med strå enn med bølgeblikk på taket. Holdningen er slik at hvis du har penger så brukes europeiske materialer.

Mange halvferdige murhus ute på bygda viser også at mange ikke har rå til å bygge ferdig huset.

Med bygging av jordhus er det kun arbeidskraften som koster, pluss trematerialer til dør og vindu.

For fire tusen dalasi (ca 2000 kr.) ble huset bygget, det betalte arbeidskraften til de som hjalp til pluss at Cassiopeia jobbet gratis. I tillegg måtte vi ut med penger for dør og vinduer. Arbeid og materialer var inkludert, trodde vi... Det viste seg at dører, vinduer og gulv ikke var med i prisen.. Totalkostnadene for vårt husbyggerprosjekt ble til slutt på 5000 dalasi, pluss en sekk ris på 50 kg som bidrag til matkassa.

Senere forsto vi at det var mulig å reise to hus av denne typen for samme summen, det hadde skjedd en misforståelse i oversettelsen slik at det som egentlig skulle være inkludert i prisen, kom i tillegg.

Ellers erfarte vi at Omar var så glad i pengene at det gikk utover kvaliteten på huset. Det førte for eksempel til at ståltråden til takkonstruksjonen ble alt for tynn og at han slurvet med å mure opp et fundament rundt veggen som beskyttelse mot regnvann. Dette var ting som han måtte rette opp til hans store fortvilelse. Han hadde tross alt to koner og barn fra hele tre ekteskap

Vi var meget glade da huset sto ferdig og vi kunne ha en fest for huset og Sigurd og Markus fikk også gleden av å overnatte i huset.

Det å bygge et hus her i Gambia inneholdt mye mer enn forventet. Det var utfordringer nok på rangordning, språk, oversettelse, fortolkning, krangling, megling, ledelse, avtaler, kompromisser og avgjørelser. Alt dette er jeg sikker på kunne fylle en hovedfagsoppgave i antropologi.

For oss ble huset et bindeledd mellom kulturtradisjoner, religion, sosiale forhold, menneskemøter og praktisk arbeid. God inspirasjon å ta med seg til en moderne byggeplass.

Kenneth, Markus, Sigurd og Daniel